Mullah Nasruddin

Mullah Nasruddin sin synsvinkel

Hvert barn i Afghanistan vet at Mullah Nasruddin brukte å ri baklengs på eselet sitt. Han satt fornøyd og så på eselets rumpe og landskapet som de hadde forlatt, mens eselet gikk sakte og bedagelig i retning det stedet som de faktisk var på vei til den dagen.

Når folk spurte mullahen hvorfor han red på denne underlige måten, forklarte han at de måtte forstå at eselet hans var et meget sta og gjenstridig dyr. – Eselet og jeg er nesten alltid uenige om retningen, innrømmet han. – Så når jeg sitter baklengs, får vi begge to oppfylt ønskene våre til en viss grad. Det er et godt kompromiss, synes jeg, sa Nasruddin.

Mullah Nasruddin og de to fremmede

En dag var Mullah Nasruddin ute og reparerte et gjerde langs eiendommen sin noen hundre skritt utenfor landsbyen. Da kom det en fremmed mann bort til ham og spurte: – Du er kjent med forholdene her i distriktet, ikke sant? Hvordan er menneskene i den neste landsbyen jeg kommer til?

– Tja, hva synes du om menneskene i vår landsby? spurte Nasruddin.

– Tåpelige, late, uvitende og uforskammete, hvis du absolutt må vite det, sa den fremmede.

– Det blir sannsynligvis det inntrykket du får av folk i den neste landsbyen også, sa mullahen.

Men et par timer senere kom det en ny fremmedkar forbi og innledet en samtale med mullah Nasruddin. Han spurte også hvordan menneskene i den neste landsbyen var.

– Hva mener du om menneskene i denne landsbyen? spurte  Nasruddin.

– Imøtekommende, vennlige, fredsommelige og gjestfri, svarte den fremmede.

– Du får nok den samme oppfatningen av folk i den neste landsbyen, svarte mullah Nasruddin.

(Oversatt fra en historie som fins på engelsk flere steder på nettet)

 

Nasruddin og den strenge læreren

Da Nasruddin var skolegutt, lenge før han ble mullah, var ofte lærerne fullstendig oppgitt over ham, men guttene i klassen så opp til ham fordi han fortalte så mange morsomme historier og fant på så mange artige rampestreker. De hadde en streng lærer, men likevel var det ikke lett for ham å holde styr på  Nasruddins klasse. En dag måtte læreren gå fra elevene en times tid fordi han skulle møte politimesteren. Derfor gav han elevene et ark med mange vanskelige matematikkoppgaver, og sa at alle elevene måtte ha løst alle oppgavene før han kom tilbake, ellers ville han slå dem med stokken.

Den samme morgenen hadde læreren fått tilsendt en pose med kaker som han hadde lagt i kateterskuffen. – Nå skal dere være klar over en ting, forklarte læreren i det han skulle gå: -Jeg har flere fiender her i distriktet. Ja, det er faktisk noen som hater meg så sterkt at de kanskje tenker på å prøve å forgifte meg. Derfor må dere aldri spise mat som noen har sendt til meg, og spesielt viktig er det at dere ikke rører de kakene som ligger i kateterskuffen.

Da læreren hadde gått, hentet Nasruddin posen med de nydelige kakene og begynte å spise. De andre guttene så at han ikke ble syk, dermed ville selvfølgelig de også smake. Da læreren kom tilbake, var alle kakene borte, og han ble forferdelig sint.

– Det var vel du som stod bak dette, Nasruddin, sa han. – Forstod du ikke at du ikke fikk lov til å røre kakene, og skjønte du ikke at det var farlig å spise dem?

– Jo, lærer, jeg skjønte alt sammen, svarte Nasruddin. – Men da du gikk, begynte jeg å lese matematikkoppgavene, og jeg skjønte med en gang at jeg ikke kunne svare på noen av dem. Og jeg hadde ikke lyst til å bli banket opp med stokken din, derfor kom jeg fram til at den eneste løsningen var å begå selvmord. Og det var derfor jeg begynte å spise av kakene dine.

Gjenfortalt etter Ron Jackson Suresha: The Uncommon Sense of the Immortal Mullah Nasruddin: Stories, Jests, and Donkey Tales of the Beloved Persian Folk Hero

 

Mullah Nasruddin og idioten

Mullah Nasruddin hadde en avtale med en lærd mann. Han kom og banket på døra hos mullahen, men Nasruddin var ute i byen fordi han hadde glemt avtalen. Så det kom ingen og åpnet for den lærde mannen. Den lærde mannen banket en gang til, men det kom ingen og åpnet. Den lærde mannen ble sint, og han tok fram pennen sin og skrev «Idiot» på en papirlapp som han festet på døra til Mullah Nasruddin.

Da Mullah Nasruddin kom tilbake, fikk han øye på lappen hvor det stod «Idiot» og husket avtalen. Han sprang tilbake til byen og fant den lærde mannen. Han sa til ham: -Beklager, jeg hadde glemt at vi hadde avtale i dag. Jeg husket avtalen med en gang da jeg kom hjem og fant lappen med navnet ditt på døra.

(Rahmat fortalte denne historien)

 

Mullah Nasruddin og klokka

Mullah Nasruddin var på vei hjemover fra kafeen sammen med en kamerat da den verste formiddagsheten var over. Så kom de forbi en ung gutt som stod utenfor en butikk.

-Unnskyld, kan De si meg hva klokka er? sa gutten til Nasruddin. Men Mullah Nasruddin lot som han ikke hørte spørsmålet og gikk bare videre.

– Unnskyld, vet De hvor mye klokka er, spurte gutten igjen, han hadde begynt å springe for å ta dem igjen. Men Nasruddin ville fremdeles ikke svare, så gutten gav opp og gikk tilbake mot butikken.

– Nasruddin, hvorfor ville du ikke fortelle ungdommen et svar på et så enkelt spørsmål? spurte vennen hans. Han var nesten sjokkert over mullahens uhøflighet.

– Vel, sa Nasruddin. -I så fall måtte jeg hilst på gutten og spurt hvordan det sto til med ham og familien hans. Og vanlig høflighet hadde krevd at jeg måtte tilby ham å slå følge med oss. I så fall kunne det hende at han hadde blitt med oss helt hjem, og der var det en mulighet for at han hadde møtt min datter. Som du vet, er hun meget vakker og tiltrekkende, og det er tenkelig at de to kunne blitt forelsket i hverandre. Jeg ønsker naturligvis ikke å få en svigersønn som er så fattig at han ikke har noen klokke.

(Dag Ottar Hansen, http://www.hansencc.no, lærte oss denne historien 12. februar 2014)

 

Mullah Nasruddin på skolen
Av en eller annen mystisk grunn var Mullah Nasruddin kommet på skolen og skulle være med i skoletimen. – Nasruddin, gå til tavla og tegn en vei og en bil som kjører på veien, sa læreren. Men akkurat da ble læreren opptatt av en annen elev som trengte hjelp til en vanskelig grammatikkoppgave.
Da læreren snudde seg mot tavla etter en stund, så han at Mullah Nasruddin hadde tegnet en vei der. Han ble litt sint, og spurte: -Men hvor er bilen som du skulle tegne? -Den kjørte videre mens du stod med ryggen til og forklarte grammatikkoppgaven, svarte Mullah Nasruddin.

En elev på Sjøvegan fortalte denne historien.

Mullah Nasruddin i den fremmede byen
Mullah Nasruddin skulle ordne med noen personlige saker i en fremmed by. Det var en kald vinterdag da han kom dit. På veien til vertshuset møtte han en sint hund som bjeffet mot ham. Han bøyde seg for å plukke opp en stein for å kaste på den. Men han klarte ikke å få steinen løs, for den var frosset fast til marka.
-For en merkelig by! sa Mullah Nasruddin. -De binder steinene og lar hundene gå løs.

Denne og de fleste andre historiene på denne siden er oversatt fra http://www.afghan-network.com med tillatelse.

Mullah Nasruddin og de to myntene
Når det var marked, brukte Nasruddin å stå i veikanten og oppføre seg som en stakkar. Når folk lot ham velge mellom en stor og en liten mynt, valgte han alltid den lille.
En dag kom det en vennlig mann som sa til ham: -Nasruddin, du burde ta den store mynten. Da hadde du fått mer penger, og folk hadde sluttet å le av deg.
-Ja, kanskje de hadde sluttet å le, sa Nasruddin, -men hvis jeg hadde tatt den store, ville folk ha sluttet å tilby meg penger for å få bevis for at jeg er dummere enn dem. Og da hadde jeg ikke fått noen penger i det hele tatt.

Mullah Nasruddins dom
En fattig bonde gikk forbi et gatekjøkken hvor det ble stekt kebab, lammekjøtt og annen god mat. Duftene av krydder, vin og frisk frukt gjorde at den fattige bonden fikk forferdelig lyst på et godt måltid, men han hadde bare penger nok til et stykke tørt brød. Han spiste brødet i den herlige matlukten mens han drømte om et festmåltid.
Men kjøpmannen oppdaget hva bonden gjorde, og krevde ekstra betaling: – Brødet smaker bedre når du spiser det her utenfor min butikk. Du må betale ekstra for duften av kebab og krydder, sa han, og trakk den fattige bonden for retten.
Tilfeldigvis var det Mullah Nasruddin som var dommer denne dagen: – Du må nok betale ham. – Vis meg pengene dine, sa Mullah Nasruddin. Og med tårer i øynene leverte bonden de siste småpengene sine til mullahen.
– Nå spør jeg deg: Hvor mye vil du verdsette duften av kebab til? Mullah Nasruddin hadde vendt seg til kjøpmannen. – Fem dinarer, herr dommer.
Mullahen tok fem dinarer av bondens penger og ba kjøpmannen komme bort. Han ristet myntene i nevene sine og spurte: – Hører du lyden av fem dinarer? Er det ekte penger? – Ja, det er ekte penger, svarte kjøpmannen.
– Greit. Da er saken gjort opp og du er betalt, erklærte Mullah Nasruddin. – Som betaling for lukten av mat har du mottatt lyden av penger.

(En afghansk flyktning fortalte denne historien til Nye Troms)

Mullah Nasruddin og sauegjerdet
Mullah Nasruddin hadde lånt mye penger fra vennene sine. Derfor var han gått i dekning, slik at ingen skulle vite hvor han var.
En dag kom en av vennene hans, som han hadde lånt penger av, og ringte på døra. Sønnen til Mullah Nasruddin åpnet døra og spurte: – Hvem er du? .
Mannen svarte : – Jeg kommer for å få pengene mine hos faren din. Sønnen til mullahen sa : -Faren min er ikke hjemme .
Plutselig merket mannen at Mullah Nasruddin hadde stengt veien inn til huset sitt med et piggtrådgjerde. Han spurte sønnen om hvorfor mullahen hadde gjort det?
Sønnen til Mullah svarte : – Vi har laget gjerdene her for at sauene skal gå mellom gjerdene sånn at noe av ulla blir hengende igjen, og vi samler ulla og strikker klær og selger dem for å gi deg pengene som vi skylder deg .
Vennen til Mullah Nasruddin lo høyt .

Sønnen til mullahen ropte : – Nå som du har fått pengene dine, ble du vel lykkelig !

Mullah Nasruddin og tingene hans
En aften da Mullah Nasruddin og kona hans kom hjem, fikk de se en gjeng med tyver som akkurat var ferdig med å tømme leiligheten. De fulgte etter gjengen på trygg avstand for å se hvor sakene ble brakt. Siden tok de seg inn gjennom et åpent vindu og slo seg ned foran tv-en i tyvenes stue.
Da tyvene kom hjem og spurte hvem han var og hva han gjorde hos dem, svarte Mullah Nasruddin: -Jeg bor her! -Tøys! svarte tyvene. -Det gjør du slett ikke! -Vel, sa Nasruddin. -Leiligheten min er tom, så jeg kan ikke være der. Alle tingene mine er i dette huset, derfor bor jeg selvfølgelig her!

Mullah Nasruddin og master-cardet
Mullah Nasruddin var en gang på kafeen med vennene sine. For en gangs skyld hadde han mye penger og ville gjerne spandere et måltid på hele flokken, men så viste det seg at kafeen ikke hadde noen terminal som kunne ta imot Nasruddins master-card.
Nasruddin flyktet derfor til Norge, for han hadde hørt at Norge var et rikt land med mange dyre kafeer. Han ble kalt inn til avhør hos UDI, men han fikk avslag på asylsøknaden fordi han dessverre ikke hadde noe reelt beskyttelsesbehov.
-Verden er merkelig, sa Mullah Nasruddin. -I hjemlandet mitt kunne jeg bo, men der kunne jeg ikke bruke pengene mine. I Norge kan jeg bruke pengene mine, men der kan jeg ikke bo.
(Umar og Eyvind laget denne historien)

Mullah Nasruddin og diskusjonen om melkeglasset
Nasruddin og reisekameraten hans var slitne og helt utsultet. De hadde akkurat nok penger igjen til å kjøpe et eneste glass melk på et vertshus.
-Drikk din halvpart først, Nasruddin, sa vennen hans. –Jeg har litt sukker i lomma, og den vil jeg gjerne røre sammen med min halvpart av melken.
-Hell oppi sukkeret nå, sa Nasruddin. -Sukret melk hadde vært herlig!
-Nei, drikk din halvpart først, sa kameraten. –Jeg har bare nok sukker til min halvpart.
-Ja vel, knurret Nasruddin og tok etter saltkaret. –Da tror jeg at jeg drikker min halvpart med salt i.

Mullah Nasruddin og kjelen
Mullah Nasruddin lånte en dag en kjele fra en av naboene, og etter noen dager leverte han den tilbake med en liten kasserolle inni. Den forbausete naboen spurte hvordan kasserollen hadde kommet dit.
-Kjelen fikk en baby, svarte Nasruddin. Naboen var glad til, og tok imot kjelen og kasserollen mens han lo av Nasruddins tåpelighet.
Noen uker senere kom Nasruddin tilbake og spurte om å få låne kjelen en gang til. Naboen lånte ham den naturligvis med fryd og store forventninger.
Men ukene gikk, og Nasruddin gjorde ingen anstrengelser for å levere den tilbake. Til slutt gikk eieren hjem til Nasruddin for å få den igjen.
-Må Allah være kjelens sjel nådig! sa Nasruddin. -Kjelen din er død!
-Død! skrek naboen. Når ble det mulig for kjeler å dø?
-Da det ble mulig for dem å få babyer, svarte Nasruddin.

Mullah Nasruddin og keiserens belte
En dag gikk Mullah Nasruddin i badet mens keiseren var der. Keiseren snudde seg til Nasruddin og sa:
-Fortell meg nå helt ærlig: Hvis jeg hadde vært en slave på slavemarkedet, hvor mye hadde du betalt for meg?
-Femti dirham, svarte Nasruddin uten å nøle.
-Femti dirham! skrek keiseren. –Bare dette beltet som jeg har rundt livet er jo verdt femti dirham!
-Akkurat, svarte Mullah Nasruddin. -Jeg regnet med beltet også.

Mullah Nasruddin og teppet
Nasruddin ble vekket midt på natta av to menn som sto utenfor huset hans og kranglet. Han ventet en stund, men de fortsatte å diskutere høyrøstet.
Nasruddin fikk ikke sove. Han trakk teppet over skuldrene og gikk ut for å skille de to mennene, som nå hadde begynt å slåss. Men da han prøvde å snakke dem til fornuft, snappet en av dem teppet til Mullah Nasruddin, og så sprang begge to av gårde.
Nasruddin gikk inn igjen, overrasket og veldig trøtt. -Hva var det de kranglet om? lurte kona på da Nasruddin om. -Jeg tror det må ha vært teppet vårt, svarte Nasruddin. -For nå er teppet borte, og krangelen er slutt.

Mullah Nasruddin og den nyttige tyven
Det var en tid da Mullah Nasruddins familie var meget fattig. En dag ble Nasruddin vekket av kona si midt på natta, og hun hvisket: -Nasruddin, det er en tyv på kjøkkenet!
-Hysj, ikke vær tåpelig! svarte Nasruddin. -La ham være. Kanskje han finner noe, så kan vi ta det!

Mullah Nasruddin og tyveriet
Mullah Nasruddin og kona hans kom hjem og oppdaget at huset deres var robbet. Alt innboet var borte.
-Det er din skyld, sa kona hans, du skulle ha sjekket at huset var låst før vi dro.
Naboene var enig med henne.
-Du låste ikke vinduene, sa en.
-Hvorfor hadde du ikke forutsett at dette kunne skje? sa en annen.
-Låsene var ødelagt, men du hadde ikke reparert dem, sa en tredje.
-Vent litt, sa Nasruddin. -Jeg kan da umulig være den eneste som det er grunnlag for å kritisere?
-Hvem burde vi skylde på da? ropte de.
-Hva med tyvene? spurte Nasruddin. -Er de fullstendig uskyldige?

Mullah Nasruddin som dommer
Nasruddin var dommer. En dag satt han og arbeidet på rommet sitt da en nabo sprang inn og spurte. Hvis ei ku dreper kua til en annen mann, er da eieren av kua ansvarlig?
Det kommer an på, svarte Nasruddin.
Greit, sa mannen. Kua di har drept kua mi.
-Å, svarte Nasruddin. -Alle vet at kuer i motsetning til mennesker ikke er tenkende vesener. Derfor er kua ikke ansvarlig, og det innebærer at heller ikke eieren er ansvarlig.
-Unnskyld, herr dommer, sa mannen. -Jeg gjorde en feil. Jeg mente å si at min ku drepte din.
Mullah Nasruddin tenkte noen sekunder, og sa: -Når jeg tenker nøyere gjennom dette, ser jeg at saken ikke er så enkel som jeg først antok.
Og han snudde seg mot sin sekretær og sa: -Vær så snill og hent den store svarte boka der fra hylla bak deg…

Mullah Nasruddin og spåmannen
En dag sagde Nasruddin ei grein av et av trærne i hagen. Mens han holdt på, kom det en mann forbi på gata og sa: -Unnskyld meg, men hvis du fortsetter å sage av greina på den måten, kommer du til å falle ned sammen med den. Dette sa han fordi Nasruddin satt på greina som han sagde av.
Nasruddin svarte ingen ting, men tenkte: -Det der er en tulling som ikke har noe annet å drive med enn å fortelle andre folk hva de burde gjøre og ikke gjøre.
Mannen fortsatte. Men noen minutter senere falt greinen selvfølgelig ned, og Nasruddin falt sammen med den.
-Store Gud! ropte han. -Den mannen kan se inn i framtida!
Han sprang etter ham for å spørre om hvor langt liv han ville få. Men mannen var allerede borte.

Mullah Nasruddin og rampeguttene
En desemberdag hadde guttene i landsbyen bestemt seg for å gjøre en rampestrek mot Mullah Nasruddin. Derfor gjemte de frakken hans mens han gjennomførte renselsen før fredags-bønnen. Men Mullah Nasruddin registrerte at det var noe i gjære.
-Mullah Nasruddin, det er kaldt i dag, hvorfor har du ikke frakken din på deg? spurte en av guttene. -Jeg la igjen frakken min hjemme for å holde huset varmt! svarte Mullah Nasruddin.

Mullah Nasruddin og den kalde natten
En kald vinterdag med mye snø satt Mullah Nasruddin i kafeen og pratet med noen av vennene sine. Mullah Nasruddin sa at det kalde været ikke plaget ham, og hvis det var nødvendig kunne han klare seg hele natten uten oppvarming.
-Nå vil vi ta deg på ordet, Mullah Nasruddin, sa vennene. -Hvis du står hele natten i veikrysset i landsbyen uten noen ting til å varme deg, skal hver av oss etter tur invitere deg til et godt måltid. Men hvis du ikke gjør det, skal du by oss alle på middag.
-Greit, det er et veddemål, sa Mullah Nasruddin. Og samme natt stod han i veikrysset i landsbyen helt til morgenen kom, til tross for den bitre kulda. Da sprang han triumferende til vennene sine og påpekte at det var på tide at de oppfylte løftet sitt.
-Men det var faktisk du som tapte veddemålet, Mullah Nasruddin, sa en av dem. -Ved midnattstid, rett før jeg gikk for å legge meg, så jeg et lys som brant i et vindu omtrent tre hundre meter bortenfor plassen der du sto. Det betyr helt opplagt at du varmet deg på det.
-Det er latterlig, protesterte Mullah Nasruddin. -Hvordan kan et lys bak et vindu varme en person som står tre hundre meter bortenfor?
Men protestene hans var nytteløse, og det ble avgjort at Mullah Nasruddin hadde tapt veddemålet. Mullah Nasruddin aksepterte avgjørelsen, og inviterte dem alle på middag hjemme hos seg samme ettermiddag.
Alle kom presis, og lo og spøkte mens de gledet seg til det deilige måltidet Mullah Nasruddin ville servere. Men maten var ikke ferdig. Mullah Nasruddin sa at den ble ferdig snart, og forlot rommet for å lage istand måltidet.
Tiden gikk, og maten ble ikke ferdig. Til slutt ble gjestene utålmodige og veldig sultne, så de gikk inn i kjøkkenet for å se om det ble kokt noe mat i det hele tatt.
Det som de fikk se på kjøkkenet, var fullstendig utrolig. Mullah Nasruddin sto ved siden av en enorm kjele som var hengt opp i taket. Det brant et lys under kjelen.
-Er du blitt helt sprø, Mullah Nasruddin? ropte de. -Hvordan kan du få maten i en så svær kjele til å koke med en sånn bitteliten flamme?
-Din uvitenhet om saksforhold av denne art er direkte komisk, svarte Mullah Nasruddin.      -Hvis flammen til et lys bak et vindu kan varme en person på 300 meters avstand, er det ingen tvil om at den samme flammen vil være i stand til å koke vann i en kjele som er mindre enn ti centimeter borte.

Mullah Nasruddin og valget
Det var en gang to små gutter som fant ut at de skulle lure Mullah Nasruddin. Med en liten fugl mellom hendene ville de spørre ham om den var levende eller død. Hvis han sa at den var levende, ville de knuse den for å vise at han tok feil. Hvis han sa at den var død, ville de la den fly, slik at han hadde tatt feil uansett.
Da de fant den kloke gamle mannen, spurte de: -Det som vi holder nå, er det levende eller dødt, Mullah Nasruddin ?
Mullah Nasruddin tenkte seg om et øyeblikk og svarte:  – Vel, mine unge venner, det er i deres hender!

Mullah Nasruddin og verdens ende
En gruppe lærde tenkere reiste over hele verden og grublet i mange år for å finne ut datoen for verdens ende . Til slutt vendte de seg til Mullah Nasruddin og spurte ham:
-Kjenner du tidspunktet for verdens ende?
-Selvsagt, sa Mullah Nasruddin. –Når jeg dør, inntreffer verdens ende.
-Når du dør? Er du sikker?
-I hvert fall for meg, sa Mullah Nasruddin.

Mullah Nasruddin og verdens sentrum
En dag ble Mullah Nasruddin spurt: -Kan du fortelle oss nøyaktig hvor verdens sentrum er?
-Ja, det kan jeg, svarte Mullah Nasruddin. -Det er rett under det venstre bakbeinet på eselet mitt.
-Så det mener du! Har du noe bevis?
-Hvis du ikke tror meg på mitt ord, så mål og se!

Mullah Nasruddin og kista
-Mullah Nasruddin, hvilken side skal jeg gå på når jeg bærer ei kiste? Foran, bak, venstre eller høyre?
-Velg den siden som du liker best, så lenge du ikke er på innsiden!

Mullah Nasruddin og astronomien
-Mullah! Hva gjør demed de gamle fullmånene?
-De skjærer dem opp i små biter og lager stjerner av dem.

Mullah Nasruddin og filosofen
En dag reiste det en berømt tenker og filosof gjennom Nasruddins landsby, og han spurte ham om hvor det var et godt spisested. Mullah Nasruddin foreslo et vertshus i nærheten, og den lærde mannen inviterte ham til å være med på måltidet, siden han hadde lyst på en samtale.
Den takknemlige Mullah Nasruddin ble med den lærde mannen til vertshuset, og de spurte kelneren hvilken rett han ville anbefale i dag.
-Fisk! Fersk fisk! svarte kelneren.
-Kan vi få to fisk, svarte de.
Noen minutter senere kom kelneren med et stort fat med to kokte fisk på, den ene atskillig større enn den andre. Uten å nøle tok Mullah Nasruddin den største fisken og la på sin egen tallerken.
Den lærde mannen så vantro på Mullah Nasruddin, og begynte å legge ut om at det han gjorde ikke bare var grovt egoistisk, men at det også innebar et brudd på prinsippene i nesten alle kjente moralske, etiske og religiøse tankeretninger. Mullah Nasruddin hørte rolig på filosofens improviserte foreslesning, og da denne endelig var sluppet opp for stoff, svarte han:
-Vel, min herre, hva ville du ha gjort?
-Jeg, som et menneske med våken samvittighet, ville ha tatt den minste fisken selv.
-Værsågod, sa Mullah Nasruddin, og la den minste fisken på tallerkenen hans.

Mullah Nasruddin på klesmarkedet
En dag gikk Mullah Nasruddin til markedet for å kjøpe klær. Først prøvde han ei bukse. Han likte ikke buksa, og ga dem tilbake til mannen i butikken. Så prøvde han en frakk som kostet det samme som buksa. Han var fornøyd med frakken, tok den på seg, og forlot butikken.
Før han var kommet opp på eselet og begynt på hjemveien ble han stoppet av butikkeieren og hans assistent.
-Du betalte ikke for frakken, sa butikkeieren.
-Men jeg ga deg buksa istedenfor frakken, ikke sant? svarte Mullah Nasruddin.
-Ja, men du betalte ikke for buksa heller! sa butikkeieren.
-Men jeg kjøpte ikke buksa, svarte Mullah Nasruddin. -Jeg er ikke så dum at jeg betaler for noe som jeg ikke har kjøpt.

Mullah Nasruddin og musikklæreren
En gang hadde Mullah Nasruddin fått lyst til å lære å spille en fløyte av den sorten som kalles zurna, så han gikk til en zurna-spiller.
Hvor mye koster det å lære å spille zurna? spurte Mullah Nasruddin.
-Tre hundre akche for den første timen, og hundre for de neste, sa musikeren.
-Høres greit ut, svarte Mullah Nasruddin. -Da kan vi starte med den andre timen. Jeg var gjeter da jeg var gutt, så jeg har en del erfaring med fløyter. Det er like bra som den første timen, ikke sant?

Mullah Nasruddin og turisten
Nasruddin dro på pilgrimsreise til Kaba i Mekka, og på veien kom han gjennom Medina. Da han gikk langs den store moskeen der, kom det bort til ham en turist som så nokså forvirret ut.
-Unnskyld meg, herre, sa han. -Du ser ut som du er kjent i byen her, kan du fortelle litt om denne moskeen? Den ser veldig gammel og betydelig ut, men jeg har mistet reisehåndboka mi.
Mullah Nasruddin var for stolt til å innrømme at ikke han heller hadde noe som helst kunnskap om moskeen. Derfor begynte han ivrig å forklare.
-Dette er i sannhet en meget gammel og spesiell moske, erklærte han. Den ble bygd av Aleksander den store, som et minnesmerke over hans erobring av Arabia.
Turisten var passelig imponert, men fikk snart et tvilende uttrykk i ansiktet. -Kan det være mulig? sa han. -Jeg er sikker på at Aleksander var greker eller noe sånt, ikke muslim. Stemmer ikke det?
-Jeg forstår at du har en viss innsikt i disse saksforholdene, svarte Mullah Nasruddin litt betenkt. -Saken er at Aleksander var så imponert over sin krigslykke at han gikk over til Islam for å vise Gud sin takknemlighet.
-Wow, sa turisten, men så tenkte han seg om. – Nei, hør her, det var da ikke noe sånt som Islam på Aleksanders tid.
-Et glimrende poeng. Det er virkelig en ære å møte en engelskmann som kjenner vår historie så godt, svarte Mullah Nasruddin. -Faktum er at Alexander var så overveldet over den generøsiteten Gud hadde vist ham, at han grunnla en ny religion så snart kampene var over. Slik ble han Islams grunnlegger.
Engelskmannen så på moskeen med ny respekt, men før Mullah Nasruddin fikk tid til å bli borte i folkemengden, ble turisten klar over et nytt problem. -Men heter ikke Islams grunnlegger Muhammed? Det var det som sto i avisa, ihvertfall er jeg sikker på at det ikke var Alexander?
-Jeg erkjenner at du besitter betydelig lærdom, sa Mullah Nasruddin. -Jeg skulle akkurat til å forklare dette punktet. Alexander følte at han måtte ta en ny identitet før han kunne hengi seg til sitt nye liv som profet på skikkelig vis. Så han ga avkall på det gamle navnet sitt, og resten av livet kalte han seg for Muhammed.
-Gjorde han det? grublet turisten. -Fantastisk! Men jeg trodde at Aleksander den store levde lenge før Muhammed? Stemmer ikke det?
-Overhodet ikke! svarte Mullah Nasruddin. -Du tenker på en annen Aleksander den store. Jeg snakker om han som het Muhammed.

Mullah Nasruddin og det hinsidige
En dag kom det en gjest med et spørsmål til Mullah Nasruddin.
-Mullah Nasruddin, hvordan er det på den plassen vi kommer fra og drar til?
-Å, sa Mullah Nasruddin, det er en helt forferdelig plass.
-Hvorfor sier du det? spurte gjesten.
-Vel, når vi kommer derfra ved fødselen, gråter vi. Og når noen må dra dit, gråter alle.

Mullah Nasruddin og den rike tjeneren
Mullah Nasruddin var fattig og arbeidsløs, men på en eller annen måte hadde han fått tak i litt penger, slik at han kunne spise bønner og pilaf på en billig restaurant. Han spiste og kikket på skrå på folk som gikk forbi utenfor. Han la spesielt merke til en hoven slask som hadde dresset seg opp fra topp til tå i fløyelsturban, vest med sølvbroderi, silkeskjorte, silkebukser og en gyllen sabel.
Mullah Nasruddin pekte på mannen og spurte restauranteieren: Hvem er den mannen der borte?
-Tjeneren til Fehmi Pasha, svarte restauranteieren. Mullah Nasruddin sukket dypt, så mot himmelen og sa: -Gode Gud! Se på tjeneren til Fehmi Pasha, og se deretter på Din egen tjener!

Mullah Nasruddin og drømmen
Mullah Nasruddin hadde en drøm om at noen hadde lagt ni gullpenger i hånden hans, mens han holdt på kravet sitt om å få minst ti. Midt i krangelen om den siste gullpengen ble han vekket av plutselig bråk i gata.
Da Mullah Nasruddin så at hånda hans var tom, lukket han øynene fort, strakte ut handa som om han var klar til å ta imot, og sa:
-Greit, kjære venn, som du vil. Gi meg ni.

Mullah Nasruddin og kråka
En dag gikk Mullah Nasruddin til markedet og kjøpte et fint stykke kjøtt. På veien hjem møtte han en venn som ga ham en oppskrift på en spesiell rett som han kunne lage av kjøttet.
Nå var Mullah Nasruddin veldig lykkelig. Men før han var hjemme igjen, stjal en stor kråke kjøttet ut av hendene på Mullah Nasruddin og fløy av gårde med det.
-Din tyv! ropte Mullah Nasruddin sint etter kråka. -Du har stjålet kjøttet mitt! Men du får ikke glede av det, det er jeg som har oppskriften!

Mullah Nasruddin og ringen
En dag mistet Mullah Nasruddin ringen sin i kjelleren, der det var fullstendig mørkt. Det var umulig å finne ringen der nede. Han gikk ut på gata og begynte å lete etter den der.
En forbipasserende stoppet opp og spurte: -Hva ser du etter, Mullah Nasruddin? Har du mistet noe?
-Ja, jeg mistet ringen min nede i kjelleren.
-Men Mullah Nasruddin, hvorfor ser du ikke etter den nede i kjelleren der du mistet den, spurte mannen overrasket.
-Ikke vær tåpelig! Hvordan tror du at jeg kan finne noe i det mørket?

Mullah Nasruddin og brevet
Mullah Nasruddins visdom og åndfullhet gjorde at han aldri manglet svar. En dag kom det til ham en mann med et brev.
Mannen kunne ikke lese og skrive, derfor spurte han: -Mullah Nasruddin, vær så snill og les dette brevet for meg.
Mullah Nasruddin så på brevet, men forsto ikke et eneste ord. Så han fortalte mannen: -Dessverre kan jeg ikke lese dette.
Men mannen ropte: -Skammelig, Mullah Nasruddin. Den turbanen du bærer, er jo tegn på utdannelse, og så kan du ikke lese brevet?
Mullah Nasruddin tok av seg turbanen, satte den på hodet til analfabeten, og sa: -Nå kan du bære turbanen. Hvis den gir deg kunnskap, så les brevet selv.

Mullah Nasruddin på kafeen
Mullah Nasruddin var forferdelig sulten, men han hadde ingen penger. Så fikk han se ei død mus, og da fikk han en god ide. Han la musa godt ned i jakkelomma, gikk på en kafe og bestilte ei stor skål med ris. Da han var ferdig med den, var han fremdeles ikke mett, så han bestilte ei skål til. Likevel ble han ikke mett, så han bestilte ei tredje skål.
Da kelneren snudde ryggen til, la han den døde musa forsiktig under risen i skåla, og pirket litt i den med skjeen. Så ropte han på kelneren: – Se hva dere serverer til gjestene! Vil du at jeg skal fortelle til hele landsbyen hvordan maten er her på kafeen?
– Nei, kjære deg, du må ikke si noe! Du skal få en ny skål med ris, og du skal ikke betale noe for maten du har fått, sa den stakkars kelneren. Mullah Nasruddin lot som han var sint fremdeles, men han tok imot den siste skåla, og var både mett og fornøyd med seg selv da han forlot kafeen.

Mullah Nasruddin og høna
Høna til Mullah Nasruddin var død, og han satt på kafeen og gråt over den. Da kom kameraten hans og spurte hvorfor han gråt. – Jeg gråter fordi høna mi er død, svarte mullahen.
– Men du er jo en voksen mann! sa vennen hans. – Du kan vel ikke bære deg slik for en liten høne? Jeg gråt ikke så mye den gangen bestefaren min døde!
– Høna mi verpet egg, svarte Mullah Nasruddin. – Det gjorde ikke bestefaren din!

Mullah Nasruddin og engelskmannen
En dag da Mullah Nasruddin var på tur til nabolandsbyen, oppdaget han en engelskmann som lå i veikanten. Det så ut som han hadde skadet seg, så Mullah Nasruddin rakte ham hånda og hjalp ham opp. -Thanks! sa engelskmannen.
-Hva, skal du sende tanks mot meg? sa Mullah Nasruddin sjokkert, dyttet engelskmannen tilbake i grøfta og sprang videre så fort han kunne.

Mullah Nasruddin og det ulydige eselet
Mullah Nasruddin hadde et ulydig esel som sparket og ikke var til å styre. Han bestemte seg derfor for å selge dette eselet til en venn. Han fortalte vennen sin mye om hvor snilt og rolig eselet var, slik at vennen hans ble veldig interessert i å kjøpe det.
Og da vennen hans skulle leie eselet bort, oppførte det seg for en gangs skyld bra. Vennen til Nasruddin takket ham mange ganger for at han var så snill å selge dette snille eselet til ham. – Hva sier du? utbrøt Nasruddin. – Oppfører eselet mitt seg slik som det skal? Da vil jeg naturligvis ikke selge det. Og han forlangte å få eselet sitt tilbake med en gang.

Mullah Nasruddin og den tunge steinen
En gang var Mullah Nasruddin i et selskap der gjestene sammenliknet de ulike fortjenestene ved ungdom og alderdom. Alle var blitt enige om at mannens styrke blir mindre etterhvert som årene går. Mullah Nasruddin var uenig.
-Jeg er ikke av samme oppfatning som dere, mine herrer, sa han. -Nå på mine eldre dager har jeg den samme styrken som jeg hadde i ungdommens vår.
-Hvordan kan du påstå det, Mullah Nasruddin? spurte en av de andre. -Forklar deg!
-I hagen min, forklarte Mullah Nasruddin, -er det en tung stein. I ungdommen prøvde jeg ofte å løfte den, men jeg klarte det aldri. Og jeg klarer ikke å løfte den nå heller.
 Mullah Nasruddin og valnøtten
En varm dag gikk Nasruddin for å slappe av i skyggen av et stort valnøtt-tre. Han så seg rundt, og ble tankefull da han først kikket på de store fruktene på de spinkle gresskarplantene, og etterpå på de små valnøttene på det majestetiske treet.
-Noen ganger forstår jeg virkelig ikke Herrens veier, funderte han. -Tenk å la bittesmå valnøtter vokse på det enorme treet, og svære gresskar på så tynne stengler!
Akkurat da løsnet en valnøtt og falt rett ned i det skallete hodet til Mullah Nasruddin. Han kom seg på beina med en gang og løftet hendene i bønn til himmelen, mens han sa:
-Store Gud! Tilgi at jeg spurte om Dine veier. Du vet alt og styrer alt. Hvor hadde jeg vært hen nå, hvis gresskarene hadde vokst på trær!

Mullah Nasruddin og stigen
En dag holdt Nasruddin på med å reparere taket. Mens han drev og arbeidet der oppe, kom det en fremmed og banket på døra.

– Hva vil du? ropte Nasruddin.

-Kom ned, svarte den fremmede, -sånn at jeg kan fortelle det.

Nasruddin klatret langsomt og motvillig ned stigen. -Nå, spurte Nasruddin, -hva var det for noe viktig du hadde på hjertet?

– Kunne du gi litt penger til meg, stakkars gamle mann? tigde den fremmede.

Nasruddin begynte å klatre oppover stigen igjen, og sa: -Bli med meg opp på taket. Da både Nasruddin og tiggeren var oppe, sa Nasruddin: -Svaret er nei!

Mullah Nasruddin og æresgjesten
En dag gikk Nasruddin på fest. Siden han var stygt kledd, ville ingen slippe ham inn. Så han sprang hjem, tok på seg den beste dressen og pelskappen, og kom tilbake.
Straks kom verten bort, hilste ham velkommen, og førte ham til de øverste setene på et flott dekket festbord. Da maten ble servert, tok Nasruddin suppe på skjeen og ga den til pelskappen sin, og sa:
-Spis, pelskappe! Det er tydelig at det er du som er æresgjesten i dag, ikke jeg!

Mullah Nasruddin som rådgiver
Nasruddin åpnet en bod, og satte opp et skilt: To spørsmål om et hvilket som helst emne besvares for bare 100 sølvmynter.
En mann som hadde to veldig viktige spørsmål, ga ham pengene. Samtidig sa han: -Hundre sølvmynter er nokså høy betaling for bare to spørsmål, synes du ikke det? -Jo, sa Nasruddin, -kan jeg få det andre spørsmålet?

Mullah Nasruddin og de to tiggerne
Da Nasruddin gikk ut av moskeen etter bønnen, satt det en tigger i veikanten og ba om almisser. De begynte å snakke sammen:
-Sløser du med penger? spurte Nasruddin.
-Ja, Nasruddin, svarte tiggeren.
-Liker du å sitte og røyke og drikke kaffe? spurte Nasruddin.
-Ja, sa tiggeren.
-Du vil nok gjerne gå i badet hver dag? spurte Nasruddin.
-Ja, sa tiggeren.
-Kanskje du til og med morer deg med å drikke sammen med vennene dine? spurte Nasruddin.
-Ja, jeg liker alt sånt, svarte tiggeren.
-Ikke bra, sa Nasruddin, og ga ham en gullpenge.
Noen meter bortenfor satt det en annen tigger og ba om almisser. Han hadde hørt på denne samtalen.
-Sløser du med penger? spurte Nasruddin.
-Nei, svarte den andre tiggeren.
-Liker du å sitte og røyke og drikke kaffe? spurte Nasruddin.
-Nei, sa den andre tiggeren.
-Du vil nok gjerne gå i badet hver dag? spurte Nasruddin.
-Nei, sa den andre tiggeren.
-Kanskje du til og med morer deg med å drikke sammen med vennene dine? spurte Nasruddin.
-Nei, jeg foretrekker å be og leve et enkelt liv, svarte tiggeren.
Og Nasruddin ga ham en liten kobbermynt.
-Men hvorfor, klaget tiggeren, -gir du meg, en sparsom og from mann, en liten kobbermynt, når du gir en gullpenge til han som bare kaster bort pengene sine?
-Vel, min venn, svarte Nasruddin, -hans behov er større enn dine.

Mullah Nasruddin og eselet
En dag kom en nabo som Nasruddin ikke likte noe særlig på besøk til hjemmet hans. Naboen spurte Nasruddin om han kunne låne eselet hans. Nasruddin ville ikke låne bort eselet til denne naboen, så han svarte:
-Jeg skulle virkelig gjerne ha lånt bort eselet til deg, men saken er den at broren min i går lånte eselet for å bruke det til å bære hele hveteavlingen hans til mølla. Så dessverre er ikke eselet her nå.
Naboen var skuffet. Men han takket Nasruddin og begynte å gå tilbake.
Da han hadde gått noen få skritt, hørte han at eselet til Mullah Nasruddin brekte kraftig. Det hadde nemlig stått i bakgården hele tiden. Naboen snudde seg til Nasruddin og sa: -Herr Mullah, jeg trodde at du hadde sagt at eselet ditt ikke var her.
Mullah Nasruddin snudde seg mot naboen og sa: -Kjære venn, hvem tror du på? Eselet eller meg?

De fleste fortellingene er oversatt fra afghan-network.net med tillatelse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s